Montering av Vindearken i Bugården

Her fylgjer tredje posten om vindearken i Bugården. Bileta viser monteringa og ferdigstillinga av arken. Arbeidet vart gjort i ein godvêrsperiode på ettersommaren 2015.

Vindearken vert montert i godt ver. Det er fin utsikt til eit speilblankt havnebasseng. På biletet er stolpane reist med nederste sperreramme påmontert.

Tverr-ramene vert lagt på inne og ute.

Dei ulike delane er ferdig tilpassa og merka saman på verkstaden så det er berre å følga merkinga og lø det heile opp.

Her ber me ut tverrbjelken som vindehjulet skal kvila på. Legg merke til dei to sperrene frå hovedtaket som kjem ned og stenger opninga der vindehjulet skal ligge. Desse to sperra vert skore bort etter at rammeverket er montert.

Tverrbjelken ute vert lagt på plass.

Her er øvre sperreramme kome på plass. Me set gjennom nokre smidde bolter for å låse dei to rammene til kvarandre. Sperreramma i arken er bolta sideveis til sperra i hovedtaket. Det dannar ein fast trekant mellom elementa i vindearka og ramma nede ved stolpefoten til arka. Dette gjev diagonal feste til arka slik at ho er stiv og fast i forhold til belastning på ut og inn.

Arbeidsteikning av arka. Legg merke til at sperret i hovedtaket danner ein diagonal som stiver av konstruksjonen.

Her vert vindehjulet løfta på plass.

Det er såpass trangt mellom rammekonstruksjonen og tak-sperrene at vinda må på plass før sperra vert montert.

Her ligg hjulet trygt opplagra i ramma.

Sondre festar sperra med trenaglane gjennom not og klauv i toppen

Dei to ytterste sperrepara er kome på plass. Dei er bolta til ramma med ein smidd bolt i kvart sperr.

Her er sperra frå hovedtaket skore bort. Endane frå desse kviler på tverrstokken i rammeverket til vinda.

Bjarte tar vekk barken frå sutak-borda. Me brukar ukanta sutak som er skore på oppgangsaga i Herand.

Sondre og Rasmus er i ferd med å avslutte arbeidet med sutaket.

Arken er lukka med handhøvla bordkledning og teglstein på taket.

Produksjon av Vindehjul

I ein tidlegare post synte me tillaginga av vindearken til Bugården. I denne posten skal me vise korleis me gjekk fram når me laga sjølve vindehjulet.

Me har ikkje noko restar etter det opphavlege  vindehjulet. Det gjekk truleg tapt som følgje av eksplosjonen på Vågen 20 april 1944. Men me har oppmålingsteikningar å retta oss etter når det gjeld utforminga og storleiken på hjulet. Plasseringa av hola etter heisetauet og plasseringa av lukene i svalgangane i etasjane under vinda bekreftar at me kan bruka dei gamle teikningane med omsyn til storleik og plassering av hjulet. Når det gjeld detaljane i utforminga må me sjå til dei gamle hjula andre stader på Bryggen. Me har også med oss erfaringar frå produksjon av vindehjulet i Svensgården 5e som vart laga nytt under restaureringa i 2007.

Lager, jernband og jernaksling til begge desse vindehjula er smidd av Seppe Lehembre i smia på Fartøyvernsenteret i Nordheimsund.

Vindehjulet består  av ein aksling og eit spilehjul. Spilehjulet er bunde saman på to ringar laga av doble bord som er grovt tilhogge i sirkel og spikra saman. Spilehjulet er igjen festa til akslingen med eit dobbelt sett gjennomgåande krysslagde eiker. Eikene er låst  til akslingen med gjennomgåande kilar.

Akslingen er laga av  ein tilhoggen furustokk  på omlag 8″ i firkant. Det er fasa hjørne der spilehjulet er inn festa.  Mot opplagringa inne går akslingen over til åttekant. Den delen der heisetauen løper rundt er høvla til rundholt.

Her ligg emne til akslingen.

Dei grøvste spora etter øksa vert høvla bort med ei skøve.

Oksøvelen vert brukt til å sletthøvle

Det vert bora gjennom med navar for å lette arbeidet med å hogge hol for eikene.

Navarane våre er laga i Fossesmia av navarsmeden Johannes H Fosse.

Ved å legga navaren skrått i hola som me har bora går det greit å ta bort veden mellom hola.

Her er verktøyet som er i bruk til å høgge ut hol for eikene.

Det er greit å sitte på skrevs over emnet når ein bruker hoggjernet. Då får ein god kraft over verktøyet og emnet ligg støtt.

Fintilpassing

Me tar av litt meir der kilen skal gå inn og låsa eikene.

Det er tatt ut i halv ved i eikene der dei kryssar kvarandre inne i akslingen. Når kilen vert sett inn låser den eikene fast til akslingen.

Her prøver me begge setta med eiker inn i akslingen.

Her er det merka for boring til jernstanga som skal bere akslingen. Legg merke til at margen ligg heilt i senter av stokken.

Her ligg eit sett beslag som skal monterast i kvar ende av akslingen. Beslaga er smidd av Seppe Lehembre i smia på Fartøyvernsenteret i Nordheimsund. Legg merke til fasongen på jernstanga i forhold til navaren. Smeden har spissa denne slik at den passer til navar holet.

Skisse med bestilling av beslag

Det vert først bora med ein 3/4″ navar for å sikre sentrering og retning i boringa. Deretter vert det bora med den store navaren på forrige bilde. Det er viktig å treffe rett ved første forsøk ellers vil det bli kast i vindehjulet under bruk.

Det vert merka med sotsnor for tilhogging til åttekant. I den delen av akslingen der eikene går gjennom blir det høvla ein mindre fas på omlag 1″

Dei øksa flatene vert sletthøvla med okshøvelen.

Overgangen mellom firkant (med fasa kant) og åttekant må stikkas ut med eit kvast tapp-jern.

Den runde enden av akslingen vert forma ved at me deler inn flatene frå åttekant til 16 kant.

Deretter høvler me bort skarpkantane. Stokken vert no tilnærma rund i fasongen

Detaljarbeid i forminga vert gjort med tappjernet.

Som siste hand på verket gjenstår det berre å pussa flata med ein finstilt pusshøvel.

Jernringen som skal på enden av akslingen har ein viktig funksjon. Den skal hindra at akslingen ikkje sprekk. Difor er den forma med litt avsmalning slik at den blir trangare når den vert slått inn på akslingen. I tillegg er utsparringa i akslingen gjort litt spasomt. Derfor må me varma beslaget slik at det utvidar seg før montering.

Ringen vert varma med gassbrenner slik at den utvidar seg.

Ringen vert slått på plass. (Det er ikkje bra å bruka øksa til dette,-her burde me heller ha funne fram ei lita slegge)

Ringen er komt på. No er det berre å slå på plass jern tappen.

Her er det hogge ut for lageret til akslingen.

Lageret er spikra fast med fire smidde spiker.

Den ferdige akslingen vert prøvd i konstruksjonen.

Spilehjulet er laga av oppgangsskorne bord på 5/4 tommer. Desse borda er berre retta på den sida som ligg mot kvarandre. Me har forsøkt og finna bord som er skore av stokkar med litt sleng i seg slik at me får mest mogleg langved i emna. Med å planlegga betre kunne me ha bestilt slike bord frå oppgangssaga i Herand. Men ved dette høvet sorterer me ut fra det me har på lager og finn dei emna som er best egna. Spilene som heisetauet skal renne rundt er laga av dei rettaste og mest kvistreine  borda me fann under sorteringa. For å spara tid er desse kløyvd på sirkelsaga til lekter. Endane på spilene er tilhogne med øks slik at dei passar til dei avsmalande hola etter navaren. Denne tilpassinga prøver me for kvart emne ved å slå det ned i eit navarhol i ein askeplank. Den mjukare furuveden formar seg då etter den harde veden i aska.

Me lagar oss ein passar for å merke av radius på yttermål, sentermål og innermål på sirkelen. Rissespissane er 3″ spiker som me slår gjennom eit golvbord. Spor etter slik oppmerking finn me att på dei gamle vindehjula. Radien senter hjulbane er omlag 70 cm.

Risset etter oppmerking for spilene på det gamle vindehjulet i Bredsgården 2b

Marius merkar opp borda.

Det vert forsøkt saga med ei grindsag med smalt blad. På dei gamle vindene er det så langt me ser brukt øks til å forma borda.

Det går greit å sage. Men me vel å bruke øks slik det var gjort før.

Ved oppmerkinga av kvart enkelt bord rissar me opp ei linje frå senter og uet til kvar ende av bordet. Når me sagar ettter denne rissen får me ein nøyaktig skjøt mellom borda uavhengig av lengda på det enkelte bordet.

Borda vert først grovt tilhogne.

Deretter høgg ein finare etter rissen med støtte i benkehaken som er bora ned i forsetet.

Når ein nærmar seg enden av emnet er det greit å ha støtte ned mot benken slik at det ikkje vert utrivigar

Her er emna lagt opp på malen. Me legg dei to laga med så stor omskøyt som mogleg slik at det vert sterkt nok i samanbindinga. Det berre det siste emnet må sagast til slik at det passar inn i sirkelen

Me brukar starmeband til å spenna emna tett saman. Me spikrar det heile saman med klipt spiker. Spikeren er så lang at den går gjennom emna. Den vert bøygd tilbake og slått saman med mothald slik at flatane vert pressa tett mot kvarandre.

Her er dei to ringane ferdig tillaga.

Omkrinsen i senterbanen av ringane vert delt inn slik at det er plass til 20 spiler. Merkinga vert gjort med stikkpasser slik at det er satt av gode merker til å styre navaren i starten av boringa. Me byrjar å bora med ein 1/2 toms navar for å få mest mogleg nøyaktig styring på hola.

Her er Sondre i arbeid med 1″ navar. Det er viktig å ikkje legge press på navaren fordi den då vil rive ut i endeved og lage unøyaktige hol. Dersom ein lar navaren arbeide seg ned i materialet skjølv berre ved å snu han rundt borar han mykje finare.

Sondre fintilpasser endane av spilene. Dei er først grovt tilhogne med øks.

Spilene er slått inn i eine ringen.

Det er skore eit snitt for kile i endane på spilene.

Montering av den andre ringen.

Kilane vert slått inn for å låse spilene.

Spilehjulet er tredd inn på akslingen, og me trer inn eikene. Eikene på dette hjulet ligg på innsida av treringane

Vindehjulet ligg ferdig på berebjelkane. Når me snurrer det rundt ser me at det er fin balanse i hjulet. Det går ganske så jevnt berre med få millimeter kast. Det viser at me har gjort nøyaktig arbeid og at me kan vere godt nøgd med jobben me har gjort.

Produksjon av kledning til Bugården

I 2014 demonterte vi kledningen på fronten av Bugården. I et tidligere innlegg forteller vi om undersøkelsen av denne kledningen på Bugårdens fasade. Dette innlegget vil ta for seg hva som ble gjort i forhold til produksjon av kledningen. Vi valgte å kopiere de gamle bordene på tradisjonelt vis basert på de gamle bordene vi fant som spikerslag bak fasaden. Martin har laget time-lapse videoen nederst som viser fremragende høvelferdigheter!

Her er verkstaden med arbeidsbenkene. Nærmest har vi forsete til å sletthøvle rettsiden av kledningen. Bak har vi strykebenken til retting av kant.

Vi bruker to forskjellige oksehøvler til å høvle overflaten. Først en skrubbokse. Den har buet stål og høvler tjukke spon i det den kan stillles grovt.

Deretter bruker vi en slettokse til pussingen. Denne tar kantene etter forrige høvel og gir en slett overflate.

Som utformingen høvlene antyder er de godt egnet til å brukes av to personer. Dette gjør arbeidet mye lettere for armene, og ved å bruke forsetet sitter man støtt og låser bordet ved hjelp av kropsvekten. En annen fordel med å sitte og høvle er at en bruker armene i rett linje i forhold til kroppen. Det er mindre belastende for ryggen en høvling stående ved høvelbenken der en får en vridning og skeiv belastning på overkroppen. Dersom en skal høvle hele arbeidsdager kan dette ha stor betydning i forhold til å unngå belastningsskader.

Underkanten av bordet som skal ha profil blir rettet på strykebenken.

Rettside og kant er ferdig. Da kan vi fortsette med profil og fals. Det gamle bordet er lagt oppå det nye.

Kvartstaffen blir satt ved hjelp av en høvel som Atle laget til kledningen på Fiskebutikken, 8a

Vi risser opp for falsdybden med en strekmal. Merket fra rissespissen kommer tydelig frem i treet når vi har høvlet falsen dypt nok

Falsen høvles med en falshøvel med sideutkast. Det er påmontert side anleggg som gir en jevn bredde på falsen. Ved høvling av mange bord vil det være nyttig å feste på en list for dybdestopp

Kledningen er montert på veggen.

Martin`s  time-lapse av prosessen

Produksjon av Vindeark

Vindearken i Bugården  er ein innvendig, lukka vindeark. Her vert varene heisa opp inne i svalgangen gjennom luker i golvet over tre etasjar og loft. Ved dei opne vindarkane som er bygd ut over passasjen vert varene heisa fritt på utsida av bygningen.

Den opphavlege vindearken er truleg gått tapt etter eksplosjonen på Vågen 20 april 1944. Under det me trur er reperasjonsarbeid etter eksplosjonen blei taket på heile bygningen gjenreist med nye sperr og pløgde sutaksbord. Avstanden mellom sperra vart no korta ned frå 1m til omlag 80 cm. Dette har betyding for infestinga og plasseringa av vindearken vår. Det er nemleg vanleg at slike vindearkar er plassert mellom opningen av tre sperrepar der foten av midtarste sperreparet er skåre bort for å gi plass til vinda. Dette gir eit breddemål  på omlag 2meter, noko som vanleg på vindearkane på Bryggen.

Konstruksjonen i sperrerame og stolpar er samansett av 5″x 5″ boks som er tilhogge av rått virke. Sjølve bjelkane som ber vindehjulet er noko kraftigare,-om lag 6” x 7.” Materialane er henta på skogen i Fana.

Arbeidsteikning av arka. Legg merke til at sperret i hovedtaket danner ein diagonal som stiver av konstruksjonen.

Ferdig tilhogne materialar til rame og stolpar

Tverrstokkane som skal bera vindehjulet er merka med svalehale.

Tverrstokken vert lagt på ramma for oppmerking.

Det vert hugge saman med svalehale slik at det er binding i hjørne begge vegar.

Rammene er lagt saman. Det er dobbel høgd på sperrerama. Tverrbjelken vert bunde til ramen av vekta når den kjem i klem i samanbindingane i hjørne.

Det vert tillaga mal for sperra. Utgangspunkt for berekning av takvinkel er gamle oppmålingsteikningar frå omlag1900. Takvinkelen er omlag 56 grader

Sperrehakka vert tilhogne.

Malen vert reist opp og passningane til sperrehakka kontrolert

Sperra vert lagt opp parvis og det vert merka av frå sperremalen for utak av klauv og pinn i toppen saman med utsparing ved sperrefoten. Lengda på sperra er gitt frå malen og vert merka ut frå den ferdig øksa oppsida av sperret.

Det vert bora ned navar for klauva

Det er trangt å koma til med denne øksa i klauva.

Opmerking av pinn

Ferdig tillaga sperrepar med 1″ pinn og klauv

Her vert det hugge ut i sperra slik at den passar til sperrehakket. Det er viktig å ha godt feste ved takfoten slik at me hindrar utglidning av sperra.

Her er ramekonstruksjonen med sperr klar til montering. Det manglar berre vindehlulet og stolpar.

I den neste posten vil me syna tillaginga av sjølve vindehjulet med aksling og spilehjul.

Restaurering av utvendig trapp i Bugården

Ved restaureringen av Bugården har vi løfta bygningen slik at den står om lag 70cm høyere en tidligere. Plankedekke i Bugården er ikke hevet tilsvarende.  Dette medfører at trappen fra svalgangen i 2. etasje mangler lengde til å nå ned til  plankedekke. Vår oppgave er å forlenge trappen slik at den kan brukes videre i bygningen. I denne prosessen er det viktig å ta vare på mest mulig av den gamle trappen.

Vi finner trappen for første gang på tegning fra ca 1900

Ved nærmere undersøkelse ser vi at trappen må være ombygd og forlenget ved minst to tidligere anledninger.

Interessant er det at nederste halvmeter av trappevangene er påskjøtet med oppgangsskåret materialer som ikke skiller seg nevneverdig ut fra ”hovedvangene.” Det er hogge ut for trinnene i vangene med tappjern, og vi kan se at de høvla flatene er høvla for hand.

Dette er den gamle tilskjøtningen

Her ser vi spor etter tappjern og senterbor

De nye vangene er merket opp likt som de gamle. Utskjøtningspunktene blir også like.

Siste tilpasning av trappenese i vangen.

Trinn og opptrinn er fornya med trykkimpregnert- maskinhøvla materiale. Trinna er i tillegg laminert. Det er sannsynlig at de nye trinna er komt til ved Hansteen sin restaurering etter brannen i 1955. Vi ser at det er brukt mye trykkimpregnert materiale i andre bygningsdeler ved denne restaureringa.

Vi velger å lage trinnene med handverktøy. Dette ut fra at de gamle vangene er produsert for hand.

Vi skal sette kvartstaff i trappenesen. Radien er tykkelsen på trinnet tilsvarende 2″. Dette merkes med sotsnor før øksing

Det hugges fasetter slik at det blir mindre å høvle når buen skal formes.

Inndeling av fasetter gir tilnærmet kvart sirkel

Den øksa overflaten blir til slutt høvlet ut til en kvart sirkel.

Montering og siste tilpasning foregår på plassen. Plankedekke har fall og vangene får dermed ulik lengde. Det er utfordrene å få til retningen på den nye delen i forhold til den gamle. Dette fordi den gamle trappen er skjevseget og vanskelig å rette opp igjen, men vi synes resultatet ble bra.

Det som gjenstår nå er å bygge inn trappen med rekkverk og port slik at bygningen kan avlåses.

Litt bygningsarkeologi i Bugården

Denne posten handler om hva vi har funnet i og rundt frontrommet i 2 etg i Bugården. Disse rommene inneholdt som regel hjem og kontor for kjøpmannen. Det var gjerne et mottaksrom, sjøstue, kancelli og sovealkove. Det har vært gjort mange forandringer på Bryggen. Hva som skjuler seg under nye lag, blir først synlig ved demontering.

Fronten av Bugården før restaurering startet

Plan og fasade tegning av Bugården. Grønn sirkel viser det som er igjen av Bugården etter brannen i 1955, og rød sirkel viser hvilke rom denne posten tar for seg

Hvilke endringer finner vi ? Når kan de ha blitt utført ?

Vi startet med å demontere gulvlistene pent slik at de kan brukes om igjen. Deretter fjernet vi 4 lag gulvbelegg før vi kom ned til øverste lag tregulv. Dette gulvet lå på tilfarere av brukt lafteplank som var tilpasset skjevhetene i det opprinnelige bjelkelaget. Gulvet gikk i hele bredden av huset. Skilleveggen som går på langs med bygget man ser i den røde sirkelen på plantegningen over, har da blitt satt opp etter at gulvet ble lagt. Tegningen over er fra ca 1900, og er den tidligste plantegningen vi har funnet. Vi vet at det har vært en skillevegg av laft parallelt med denne veggen ca 60 cm sør for eksisterende vegg. Restene av denne veggen kom frem når vi tok bort det øverste gulvet.

Her ser vi tilfarerne som var brukt til å rette opp gulvet. Disse var veldig tilpasset underlaget, så bjelkelaget har vært veldig ujevnt når gulvet ble lagt. Vi tolker det slik at de største setningsskadene har oppstått før 1900.

Restene av lafteveggen der vi kan se rødfargen denne veggen har hatt, og den nyere skilleveggen i bakgrunnen

Panel med skriften “Joackim Marstein, Bergen den 5/1 1888”.

Vi kan anta at panelen på veggene i disse rommene er fra samme tid som gulv og lister. Dette fordi skilleveggen er av stående 2″ plank der profilen er høvlet inn i selve planken. Resten av veggene har den samme profilen men på 16mm panelbord. I hjørnet fremme mot vest har vi satt inn nyere opplenger for å låse hjørnet som var i veldig dårlig stand. Da måtte panelen demonteres, og på et av bordene var det skrevet inn Joackim Marstein, Bergen den 5/1 1888. Det kan altså virke som at rundt 1888 har det skjedd en del forandringer i Bugården. Årstallet sammenfaller med utførelsen av losholdtvinduene, og bygningens fasade ble nok også endret på dette tidspunktet sammen med interiøret. Bildet av Hanseatisk Museum under viser omtrent hvor høye vinduene var før bjelkelaget ble hevet.

Hanseatisk Museum med veldig lik vindusinndeling som det var i Bugården. I 2 etg et kvadratisk felt med vinduer til venstre, og dobbell bredde vinduer til høyre. Den orginale skilleveggen det er nevnt tidligere, ville gått i mellom disse to klyngene av vinduer. 3 etg litt lavere vinduer som vi ser like tegn etter i Bugården

Kontoret, og ‘rommet bak’

Det vi var interessert i å finne ut av her var hva vi kunne finne av bruksspor og verktøyspor på de gamle materialene . Finnes det tegn etter hvilke høvler de brukte på gulvbordene? Er det spor etter kancelliet Koren Wiberg tegnet? Hvordan ble rommene brukt? Har det skjedd forandringer her og, og eventuelt når?

Skisse av Koren Wiberg’s kancelli

Etter støvsuging så vasket vi over med grønnsåpevann. Først da har vi muligheten til å studere gulvet

Her kan vi se fargenyanser i gulvet, vi ser det har vært festet med treplugger, og vi kan se malingsflekker. Slike malingsflekker fulgte hele veien rundt langs veggene og kan da gi oss en ide om hvilke farger veggene har hatt

Det vi ser er var merker etter gulvlist på gulv og vegg. Bak og under listene legger det seg ofte støv man ikke får kosta vekk, og når det ligger der over lang tid vil det bli synlige merker der dette støvet har vært, og der gulvet ellers har blitt rengjort.

Gammel ‘Bryggenlist’ funnet i det lille rommet i front. Gulvbordene ser litt anderledes ut enn i resten av rommene, så her kan gulvet ha bli skiftet en gang i tiden og dermed mulig da at denne listen er nyere.

Bilde langs gulvet og veggen i front mer merker etter gulvlist.

Her er et bilde med en ide til hva linjene fra forrige bilde sier oss om hvordan gulvlisten har sett ut

Godt synlige linjer etter gulvlist. Her ser vi også litt av panelen som det er hugget ut i laftet for. Listen her ser ut til å være lavere og tykkere enn listen på foregående bilde

Dette er langs lafteveggen som er skåret vekk, tatt mot fronten. Veldig tydelig merke i rommet til venstre, mens i rommet til høyre ser vi lite tegn etter list. Kanskje det har stått noe her som har gjort at man ikke trenger list.

Langs alle veggene var det mindre bruksslitasje og her var bordene veldig jevne, og det virker som det kan ha vært sletthøvlet, men vi kan ikke se konkrete spor etter dette. Mens i ett hjørne er det veldig tydelige spor etter en skrubbhøvel. Kanskje resten av gulvet er slitt ned og dette er eneste gjenværende verktøyspor.

Her kan man se den lille delen av gulvet som hadde slike spor. Sporene er nærme veggen, så de må ha blitt høvlet før de ble lagt ned

Litt rettere spor enn de på første bilde.

Det har tydeligvis vært litt slitasje her og siden gropene etter høvelen har en så mørk farge.

Som nevnt tidligere ser vi ganske stor forskjell på gulvet der det har vært slitasje. De lysere delene av gulvet viser der det er mest bruksslitasje. Bordene er ruere der det er større slitasje.

Dette bilde viser ganske tydelig det vi mener er slitasje i gulvet fra tråkk, og ut fra kan vi leke med ideer om hvordan rommet ble brukt. Nede til venstre ser vi lafteveggen som er skåret vekk. Det er ikke tegn etter døråpning i selve laftet, men vi ser at det er et lite felt som er slitt inn mot laftet. Dette kan vise til at det var en dør her. Nede til høyre er det en veldig tydelig firkant. Kan det ha stått en pult her? De grønne veggene øverst i midten er nyere, men her har det vært en åpning i lafteveggen, noe man ser igjen i slitasjen i gulvet. Langs veggene kan vi tenke oss at det mulig har stått hyller e.l. Bildene under viser rommet fra forskjellige vinkler.

Følger vi slitasjen i gulvet kan vi anta hvor døråpningen har vært

Her kan vi forestille oss at kjøpmannen har hatt sin kontorpult, der han også har kunnet skue utover livet på Bryggen

Ut fra fargene i gulvet på dette bilde, kan det nesten se ut som at det har vært en hjørnepult.

Tydelig slitasje inn mot åpningen som har vært inn til det bakre rommet

Bildet til venstre under viser hvordan åpningen til rommet bak kan ha sett ut. Beitskien til venstre og høyden på åpningen finner vi igjen på svart/hvitt bildet fra 50-60 tallet. Bildene viser et trapperom som kommer opp. Det skjuler eventuelle spor etter bredden på åpningen.

Den røde firkanten viser en laftevegg som går videre opp og fungerer som skillevegg i 3 etg. Veggen går omtrent 3 omfar ned i rommet. Dette kan være gjort for å skape bæring i veggen over, noe som virker unødvendig da lafteveggen i seg selv gir god nok bæring her.

Den blå firkanten viser lafteveggen som er skissert på det forrige bildet. Vi finner det merkelig at det er mindre enn 1m mellom disse veggene. I dette smale rommet fant vi portalenen på bildet til høyre. Den vender ut mot sjøfronten. Vi tror at portalen er ettermontert. Dette fordi at høyden på den originale beitskien (bildet t.v.) er lavere enn underkant av veggen portalen er montert på. Den opprinnelige veggen ville derfor ha skjult portalen dersom den hadde stått der originalt.

Vi kan se på veggen merket med blått at åpningen har vært skåret ut nesten helt opp til taket. Portalen er skåret av i toppen for å passe inn. Det er skåret ut av laftet for å få inn trapp til 3 etg. Malingsrestene i trappen står i stil med malingen på laftet.

Dette sett sammen kan tyde på at det tidlig har skjedd en forandring i disse rommene. Ved å lage større åpning i veggen kunne kjøpmannen se portalen fra sin kontorpult. Det at den henger der kan tyde på at åpningen allerede var skåret ut når portalen ble montert.

Snekkring av butikkvindauge til Bugården

Skrive og utført av Atle Østrem og Marius Røbech

I samband med restaureringa av Bugården, bygningen til venstre på biletet, snekrar me nytt inngangsparti med dør og utstillingsvindauge. Ved slike høve tek me gjerne med oss handarbeidet inn i den moderande produksjonen. Det gjer me for å auke kvaliteten på produktet og for å oppretthalda naudsynt handverkskompetanse:

Retting og dimensjonering av karmstykka vert gjort maskinelt på avrettar og tykkelse høvel. Falsane blir fresa ut på bordfresen med ein falskutter. Vann nasa er no med vinkelrett fals, men her ynskjer me å høvla ned slik at det vert fall for vatnet til å renna bort frå glaset.Platten mellom glasfalsen og vann-nasa er laga for å bryta vatnet slik at vatnet ikkje trekker inn under glaslista når det bles og regnar.

Det vert merka med strekmål slik at me ser kor langt ned me skal høvla. Me brukar ein okshøvel til første grov høvlinga. Siste millimeterane vert høvla med falshøvel. Denne høvelen har klaff. Når han er godt opsett høvlar han like fint som ein god pusshøvel. Høvelen er stilt slik at den ikkje er aggressiv mot sida i falsen men bare så vidt skrapar borti her. Høvelen er kopi av ein av falshøvlane etter Sjur Nesheim.

På undersida av vann-nasa var det vanleg å setta ein liten holkil slik at vatnet vert brote og renn av. Dersom denne manglar er det fare for at vatnet renn inn under lista og vidare inn i veggen under vindauget.

Me har sjølvsagt moglegheit til å høvla skråfals og holkil maskinelt på bordfresen, men det er tungvindt å bytta verktøystål og stilla om bare for å fresa nokre få emne. Ein erfaren snekkar eg arbeide saman med hadde ein slik liten holkilhøvel liggande klar i verktøyskåpet. Han meinte det var enklare å ta fram denne og høvla randa under vann- nasa en å stilla inn fresen for kvar gong.

Me vel å sinka karmen saman for hand med gamaldags karmsink. Det gjer me for å få ei sterk og stabil samanbinding av karmdelane som skal bere dei tunge laminerte glasrutene. Samstundes opprettheld me tradisjonen i det å sinke karmar for hand.

Karmsinken skil seg frå møbelsink på fleire måtar: Tappstyket har ei lita ”snøype” (grunntapp) som går inn i et spor i sidestykket (sinken). Denne gjer at samanbindinga kan trekka seg litt utan at det blir opning i innvendig hjørne. Spesielt til dørar som slår inn er denne grunntappen nyttig då den hindrar vatnet å renne gjennom sinken og inn under dørkarmen. Det andre er at sinkane er underskorne slik at dei vert opne mot rangsida av sidekarmane. Dette er gjort slik at dei kan kilast opp under monteringa. Ein legg på litt lim mellom kilen og tappen slik at det vert ei kileform i samanbindinga som held begge vegar. Då slepp ein å bruka spiker for å halda karmdelane saman.

Saging av sinker på forsetet

Tappene merkes over på sinkstykket

Karmdelene klar til sammensetting. Legg merke til sporet for grunntappen tvert over sinkene.

opning for kiler i sinkene

oppkiling

Det ferdige vindauge

I den nye verkstaden har me forsetet ståande framme. Eg har gjort størstedelen av sinkinga her og eg synes det er lettare en å stå ved høvelbenken. Når eg sagar er emnet fast ved at eg legg høgre kneet oppå og stør med venstre handa. Då står eg godt over emnet slik at det er lett å saga. Siktlinja blir også god når ein står slik i rett linje over emnet.

Sittehøgda er betre på forsetet en på den høge høvelbenken, og arbeidsstillinga ved stemminga av sinkane er god. Emnet er no fast ved at eg sit overskrevs på det. Eg sit i rett linje i forhold til karmstykket og eg slepp å vri overkroppen for å få retning mellom emnet og verktøyet. På den låge benken er det enkelt å reisa seg å venda emnet for å stemme frå baksida.

På djupare karmar vil ein sage ut for fleire sinkar. Me vil komma tilbake med meir om karmsink seinare når me skal til å snekre dør.

Kneproduksjon til Bugården

Arbeid utført av Martin Herrmann og Inge Børve
Skrevet av Martin Herrmann

Forord

Rotkne som skal monteres i Bugården Ba og Bb ble levert i begynnelsen av feb. 2015. Da vinteren 2014- 2015 viste seg å være en vinter med ekstremt mye snø, var det en utfordring for leverandøren vår å finne de riktige emnene. Spesialmålene i den utkragende delen av kneet, fra 1,00- 1,30m, gjorde ikke situasjonen lettere.
Da knærne ble levert på Bryggen var disse veldig grovt tilskjært og dypfrossne. Først og fremst måtte knærne barkes og renses grovt for sand, stein og lignende ting som kan skade både verktøyet og utstyret senere i prosessen. Derfor traff vi en avgjørelse om å låne en høytrykksteamer for å rense dem før videre bearbeiding.
Knærne ble grovt tilskjært med motorsag og etterpå bearbeidet med breibile. Til slutt ble de montert både i A og B bygningene under bjelkene i svalgangene for 2. etasjen mot nord.

Utfordringen med å bearbeide et kne er seigheten i rotvinkelen der fibrene rett og slett går på kryss og tvers. Også verktøyslitasje må tas hensyn til, både eggverktøy og bensindrevende hjelpemidler blir preget av innsatsen med virke som står så tett mot marka.

Innledning

Hvorfor er et kne egentlig så sterk?

Utnyttelse av den naturlige fasongen og ikke minst virkets egenskaper fra yte- og kjerneved er av stor betydning. Det visste man også før i tida f.eks. ved produksjon av taksperre, smått virke men man utnyttet stokkens helhet.
Bildet nedenfor viser akkurat løpet av yteved (gul) og kjerneved (rød) i kneet.
I fersk tilstand skiller yteved seg ut med mørkere kontraster fra kjernen, lik man ser det nede i midten. Men det er motsatt når virket tørker helt ut.

Tydelig visuelt skille mellom yte- og kjerneved

Men egentlig er det slik at yteveden er best til å ta opp strekk krefter, og kjerneved trykk. Akkurat motsatt av det vi egentlig behøver ved en slik understøtte. Men er det egentlig den store seigheten som er størst i rot område ved treet som supplerer akkurat de to helt forskjellige egenskapene? Ingen som vet 100 % hittil, men kanskje noe man kikker nærmere på i framtida.

Resultat

Klikk på bildene for utfyllende tekst.

Knærne er levert. Da måtte de først tine og renses grovt før videre bearbeiding. I denne tilstanden, med stort overmål og «ferskhet», veide et kne i gjennomsnitt omtrent 140kg.

Etter rensing og sortering av virke. Hvilket kne passer til sitt formål. I bakgrunnen er vinkelmålene som ble brukt under tilskjæring/ hugging synlig.

Knærne har fått seg en «naturlig» avsmaling. De ble breiere mot toppen(rotvinkelen). Slik er det også ved den korte delen av kneet som ligger under bjelkene. Den fikk seg en naturlig avsmaling mot spissen. Naturlig vekst fra roten ble utnyttet da bjelke f.eks. i Ba i dette tilfelle (som vises på bilde) også helte mot venstre. Formen og fasongen ble stort sett ikke forandret.

Da langsiden var ferdig bearbeidet ble kneet satt slik at den korte side kan teljes til.

Ferdig kne, klar for montering i Bugården med gjenbrukte bolter fra tidligere knær.

Målepunktene ble satt opp på knærne for seinere dokumentasjon og ikke minst etterkontroll om formforandring!

Dokumentasjon av formforandring under tørkeprosessen

Innledning

Bygning Ba er allerede preget av et svekket bjelkelag mot nord som danner svalgangen i både 2. og 3. etasje og der takkonstruksjonen hviler på. Denne vinkelen under bjelkene viser seg allerede å være under 90 grader, og i tillegg stikker de nesten 1,20m ut.

Det har i tillegg oppstått noen enkle brudd i noen av bjelkene som et resultat av løfting av huset tidligere. Konklusjon er at knærne allerede nå må tilpasses i en negativ vinkel.

Tilpassing/ valg av knærne foregikk med store overmål, og etter hvert med hjelp av vinkelsjablonger skjedde den fine tilskjæring/ øksing.

Da vi nå allerede har dannet en vinkel under 90 grader pga. forutsetninger ved bygningen, kreves det nøye dokumentasjon om bjelkene trekker seg enda lenger ned under tørkeprosessen av de nymonterte «ferske» knærne eller ikke.

Målingsskisse på bildet over til høyre viser de to målepunktene (grønt) som er dannet med hjelp av skruer og den blå streken som viser strekket som ble målt for senere etterkontroll.

Bildet under viser mer nøyaktig punktene som ble satt opp på knærne.

Målingspunktene ble dannet med to skruer (merket med grønn pil) oppe og nede ved knærne. Strekk (merket med blå pil) mellom de to punktene har blitt målt, og skrevet ned for senere dokumentasjon/ etterkontroll.

---

Resultatet kan først vises med jevn etterkontroll, slik som skjemaet viser nedenfor.

Etterkontroll:

08- 2015=

02- 2016=

08- 2016=

08- 2017=

Kne nr.6 – 1,415 cm målt 16/02-15

---

SIden rotknærne ble montert i fersk tilstand, må boltene etterstrammes ved behov! De ble montert slik at dette er mulig.

Uttak av tømmer til vindeark

Skrive av Atle Østrem og Marius Røbech

Fredag 13. Februar reiste heile arbeidsstokken ut i skogen i Fana for å felle tømmer til ny vindeark i Bugården.

Ei oppmålingsteikning  frå 1945 syner at det har vore ei innvendig vindeark på nord-vestsida av frontbygningen i Bugården. På bilde frå brannen i 1955 er denne arka borte, men me kan sjå spor i golvet etter taua og lukene i etasjane under der vinda har vore.

Martin har arbeid med å planlegge den nye vindearka og han har samanlikna  teikninga med andre liknande vindarkar på Bryggen. Ut frå desse undersøkingane er det laga materialliste til rekonstruksjonen av vindearka.

Me såg snart at dimensjonane på dette tømmeret er langt mindre en mykje av det me har på lager til restaureringa av Bugården. Me har lenge snakka om at me treng meir trening i hogst og skogsarbeid så dette er eit godt høve til slå saman behovet for materialar med ein tur i skogen.

Snittegning av Bugården Ba med vindeark

Tegning med merking av plassering og antall emner

Detaljert materialliste med diameter på tømmeret vi skulle hente ut

Teikning med materialliste syner dimensjonar, lengdemål, antall, og plassering i bygningen. Med ei slik oversiktlig liste er det lettare å vurdera tømmeret for kvart emne me tar ut.

---

Hogstfeltet vårt er ein skogsteig av planta furu frå like etter krigen.

Det meste er ung og uferdig skog som fortsatt er i god vokster. Furua står relativt tett her. Trea har konkurranse om plassen og tilveksten er liten også dei første vokståra. Skogen strekker seg mot lyset og avsmalinga er relativt liten, omlag 2cm på 4 meter lengde .

Ungdomsveden er også ganske tettvaksen med små årringar.
Det gjer at trea er relativt tidleg avkvista og det har vokse utanpå kvisten ganske langt opp på stamma. Likevel ser me at her er rikelig med rotakvist.

Slik passar denne furuskogen godt til dei kvalitetane me etterspør. Det er kjekt å kunna prøva ut kor ”dårleg” skog ein kan nytta til dei små dimensjonane i vindearka. Me trur at me nyttar skogen bra i dette høvet,- inspirert av slik dei gjorde det under gjenreisinga av Bryggen etter brannen i 1702.

Hogstteknikk

Fleire av oss er van med felling med motorsag og synes det er einaste fornuftige framgangsmåten for å få jobben gjort raskt og effektivt.

Nokre av oss har vore på i skogen med Roald Renmælmo på Røros der me felte med øks.

Det var kjekt å få øva seg litt meir i desse teknikkane og å visa det til arbeidskolegar.

Fellinga med øks gjekk føre seg på ein sikker måte der me, ved å vera nøye med felleskåra, hadde god kontroll på fall retninga. Bakhogget vart satt med to innhogg med ein rygg ståande igjen midt på. Då hadde me kontroll på brytekanten ved at den er lik på begge sider (knappe 2 tommar). Når me så høgg av ryggen dett stokken roleg og sikkert der me vil ha han.

Største utfordringa med denne metoden er at ein også må hogga keivhendt. Då er det greitt at Marius er venstrehendt. Slik kan me veksla på å hogga frå venstre og høgre.

Einaste ankepunkt frå motorsaggruppa var at me hadde stubba altfor høgt oppe. Me fekk unnskylda oss med at me var i eit sterkt skrånande  terreng og at ein av oss hadde vanskar med eit dårleg kne.

Felleskoret må vere så open at treet får dette fritt slik at det ikkje riv ut fiber i brytekanten. Det er viktig å gjera gode val ved oppdeling i lengde i forhold til kvist og sleng i stokken slik at bruken av stokken blir optimal. God planlegging av lengde og minstedimensjonsmål på ferdig bygningsdel er viktig for å kunna ta gode val ved utveljing og kapping av tømmeret.

Meir om bygginga av vindearka følgjer ved eit seinare høve.

---

Friday february 13th we all had a day in the forest to find materials for a dormer roof extension, which we are recreating at the Bugården project. There is a drawing from 1945 with the extension, but in pictures from the fire of 1955 we can see that it’s not there anymore. But we can still see evidence from the use of ropes and see the hatches today underneath where it once was.

Martin planned this project by looking at the drawings from 1945, and from looking at other extensions like this on Bryggen to make a list of the materials we needed to make a reconstruction, as seen on the drawings above.

The forest where we picked out the materials, is a young pine forest planted not long after the second world war so the timber is not fully grown, and the quality is at best fair. But this serves good to our purpose, as this is about the same quality that they could expect to get at Bryggen in 1702 after the big city fire, when they were in desperate need of timber to rebuild the storages to continue the trade.

Some of us are used to the use of chainsaw when doing this work, but this beeing for the reconstruction of a structure from the 1700’s, we wanted to do it the old way with axes mostly. The only comment from the chainsaw crew, was that we didn’t go low enough with the axe, but this was due to steep terrain and a somewhat bad knee.

This is just the first post from this particular project, so be sure to check in on the Vindeark category!

Snekkerverksted og høvling av kledning

Skrevet av Atle Østrem og Marius Røbech

Velkommen til vår ferske blogg fra Bryggen i Bergen!

De siste ukene har vi gjennomgått en liten snekker revolusjon på Bryggen. Det gamle tømrerverksted er omgjort til benkeveksted for tradisjonell snekring.

Gjerdesagen er ute, og handhøvlene er inne. Her skal det foregå restaurering av gamle vinduer, snekring av nye vinduer og dører, handhøvling av kledning, gulv, paneler og listverk;- alt på gamlemåten ved bruk av handverktøy!

På Bryggen trenger vi et verksted som er optimaliser i forhold til prosessene som kreves ved førindustriell snekring. I dette verkstedet vil rettebenken alltid stå klar til bruk. Det samme vil forsetet. Her står to høvelbenker uten forstyrrende elektrisk verktøy tett ved. Kvasse høvler, sag og beitel er innen rekkevidde når vi trenger det.

Slik kan vi enkelt dra i gang produksjonen uten å måtte tilrettelegge og rigge til verktøy og utstyr hver gang vi skal bruke det.

Det er et mål å lage flere høvler som er tilpassa de behovene vi har sik at vi får til en mest mulig rasjonell produksjon på verkstedet.

Tegning av gammel høvelbenk funnet på Hordamuseet

Første prosjekt i snekkerverkstedet er handhøvling av kledning til Bugården.

Når vi demonterte kledning på fronten mot Vågen fant vi to typer gammel kledning.  Den som høvles til på bildene er den vi fant i 1etg. Den er knappe 1” tykk og 7” bred. Den er rettkantet uten avsmalning med fals. Rettsiden er sletthøvlet. På rangen er det spor etter oppgangssag.

Vi undersøker bordene med tanke på verktøyspor og materialkvaliteter.  Etter mange år i vær og vind er det ikke helt lett å se hva som er verktøyspor og hva som er struktur etter slitasje. Overflaten har en aning skåling som etter en svakt bua høveltann. Noen steder er det også mulig å se spor etter hjørnet av høveltanna. Det tyder på at tanna har stått litt skeivt i høvelen og tatt nedi med hjørnet. Vi kommer frem til at overflaten på bordene er pussa med en slettokse etter at de er skrubbhøvla.

I Falsen er det tydelig merker etter handhøvel. Dette underbygges ved at falsen står litt  skeivt vinkla i bordet. Samtidig ser vi at falsen er glatt på flasksida og litt ”flussen” på kanten. Ved maskinhøvling vil kutteren arbeide inn fra kanten og gi motsatte spor en det vi finner her.

Mesteparten av kledningen videre opp på fasaden er nyere maskinhøvla kledning som er trykkimpregnert. Men våre forgjengere har heldigvis lagt inn noen biter av de opprinnelige kledningsbordene som spikerslag i veggen.

Dette er en eldre type kledning med kvartstaff. Vi kommer tilbake med mer om denne kledningen når vi setter i gang produksjonen av den.